Kommentar: «Maatte Skipsfarten trives i fremtiden, da vil det staa vel til i Norge» (Haakon Rex)

De siste tretti årene er det verken blitt utgitt en verdenshistorie eller en norgeshistorie over flere bind her i landet. For å finne en tilsvarende sjøfartshistorie, må vi hundre år tilbake i tid. De store sammenhengene erstattes av en fragmentert virkelighetsforståelse.

Dette i et Norge som i forrige århundre så flere slike bindsterke utgivelser.

Slike utgivelser, om det er innenfor historiefaget eller andre fag, streber etter, ut ifra sin samtid, å få frem nettopp de store sammenhengene. Innenfor historiefaget er dette utviklingstrekkene over lang tid og hvordan større samfunnsendringer kan sees i sammenheng eller ikke. Det handler om å forsøke å tegne et bilde av hvordan verden og Norge har blitt slik det er.

I Frankrike under opplysningstiden på 1700-tallet samlet encyklopedistene «all verdens kunnskap» i 28 bind med 75.000 oppslagsord og en rekke plansjer.

Hvorfor er vi ikke lenger interessert i slike store synteser? Hvordan kan det ha seg at utgivelsen av en sjøfartshistorie over seks tjukke bind ble påbegynt i 1923, midt i en krisetid for skipsfarten? Kanskje fordi vi var i en vel så alvorlig eksistensiell krise med sår som dype skyttergraver etter første verdenskrig? Utgivelsen av Grimbergs verdenshistorie begynte i 1926.

Sjøfartshistorien kom selvsagt med en hilsen fra kong Haakon.

«Landet trivedes, naar Sjøfarten havde gode tider», skrev han.

Mangelen på bindsterke verk som skal gi oss det store bildet, kan sikkert skyldes at vi ikke lenger tror på syntesene. På samme måten som vi ikke lenger tror på de store politiske ideologiene, hvilken vi nå måtte ha valgt oss tilbake på 70-tallet, eller religionene, hvorav kristendommen var nær enerådende i Norge for 50 år siden.

Naturlig nok vil du kanskje si, men likevel ikke uproblematisk. Utviklingen hit løper parallelt med at vi stadig oftere lar enkeltindividets egen opplevelse av en hendelse, om det er i sikkerhetskontrollen på flyplassen, med smilefjes å trykke på når du er ferdig, eller i møte med et utsagn fra læreren i klasserommet, hvor eleven gjerne må føle seg krenket, ja, vi lar den subjektive opplevelsen være styrende for hvordan hendelsen skal forstås.

Som om det ikke lenger finnes en verden der ute som består av flere enn «meg selv» og mitt eget ego, med utviklingstrekk og sammenhenger mellom mennesker, eller med noe som i alle fall kan ligne på en objektiv sannhet.

«Maatte der altid findes en god Sjømandsstand», skrev kong Haakon, og med dette adresserte han egentlig “det store vi”, fellesskapet mellom sjømanns- og rederstand.

Hundre år etter, har han sine ord i behold, men under Haugesundkonferansen tidligere i høst traff beredskapsdirektøren i Rederiforbundet, Audun Halvorsen, godt med sitt nyord «sjøblindhet». Det handlet om at nordmenn flest og landets politikere ikke ser den store sammenhengen norsk skipsfart inngår som verdens femte største skipsfartsnasjon i en geopolitisk urolig tid.

«Maatte Skipsfarten trives i fremtiden, da vil det staa vel til i Norge», skrev kong Haakon i første bind av «Den norske sjøfarts historie» i 1923.

Han hadde i alle fall skjønt den store sammenhengen. La oss prøve å ta opp tråden.

Kong Haakons hilsen innledningsvis i første bind av «Den norske sjøfarts historie». Bindet ble utgitt i 1923.

Kommentar v/ Sverre Meling, daglig leder i Maritimt Forum for Haugalandet og Sunnhordland.