Maritim reisebetraktning fra sjøfartsbyen Lisboa
Praca do Comércio i Lisboa ligger ganske stille en fredags morgen. En av de portugisiske kongene får i ro og mak ri over plassen fra sin positur på sokkel i det han tynget av symbolikk lar hestehoven knuse en slange på veien.
Moisteros dos Jeronimos i Lisboa ble bygget på rikdommene fra Portugals handelskolonier i Østen. Det ligger i bydelen hvorfra Vasco da Gama la ut på sin ferd rundt Afrika
De fleste som kommer hit i dag, har tatt seg ned gjennom den gamle bykjernen lagt ut i et kvadratur av den mektige førsteminister Pombal etter det store jordskjelvet i 1755. Enkelte land, og i særdeleshet land i Sør-Europa, selv om vi også har groteske eksempler fra Nord-Europa, har vært belastet med enkeltindivider som tror seg selv best å vite. Portugal ikke bare med Pombal, som tross alt bevarte et godt historisk ettermæle, men først og fremst med Salazar i forrige århundre.
På vei gjennom Lisboas havneområde, passerte jeg av alle steder det portugisiske utdanningsdepartementet. I et vindu lå en lærebok oppslått. Oppslaget fortalte om nellikrevolusjonen i 1974. Jeg husker den vagt. Noen bilder fra Largo do Carmo, et pittoresk torg midt i Lisboa. Vanlige folk puttet nelliker ned i soldatenes geværmunninger. Revolusjonen gikk i det store og hele fredelig for seg. Som en soldatens, offiserens og folkets felles protest mot kolonikrigene i Angola og Mosambik. Portugiserne feirer fortsatt den 25. april som fridag. Den dagen da diktaturet ble historie.
Belem er bydelen hvor alt annet enn fascismen begynte. Det skulle bare mangle. Stedet har fått navn etter hvor Jomfru Maria nedkom med Jesusbarnet, men en sommernatt i 1497 var det andre enn hyrdene på marken som våket. Vasco da Gama og mannskapet hans ventet i andektighet før de neste morgen skulle legge ut på ferden mot sørspissen av Afrika for forhåpentligvis å runde denne og ta seg mot India og andre herligheter. Enkelte bygninger i Belem bærer fortsatt på håpet om rikdom og bedre tider. Flere steder har ungdommen kompensert med fargerik gatekunst, og portugiserne vet å lyse opp tilværelsen med mønsterglade, fliselagte husfasader, men det er ennå en vei å gå før velstanden er lik som i Norge. Det som er likt, er havets og sjøfartens rolle i nasjonens historie. Bare med den forskjellen at Portugal i en periode sannsynligvis ble enda rikere enn hva Norge er blitt i moderne tid.
Praca do Comércio i Lisboa, den gamle handelplassen og portalen til sjøfartsbyen.
Dette er Belem i dag. Portugiserne bærer på en stolthet over fortiden sin som den vanlige turist fornemmer, men som den som besøker det orientalske museet skjønner det hele og fulle innholdet av. Det ligger bak havnekontoret, men overgår dette både i størrelse og prakt. Utstillingene viser den portugisiske innflytelsen på japansk kulturutvikling under Momoyama-perioden og for øvrig resultater av deres tilstedeværelse i Goa, Malakka, Timor og Macao. Om det mørket som omgir montere og opplyste gjenstander er uttrykk for portugisernes sentimentalitet og tidvise følelse av håpløshet, slik du lærer denne grunnholdningen til livet å kjenne i Fado-sangen, skal være usagt, men det forundret meg at billettøren så raskt oppfattet at jeg var fra Norge da han ba om opplysninger til statistikken sin. Havet gir og havet tar, tenkte jeg. Også dette som en refleksjon rundt hva som forener Portugal og Norge. Som om psyken vår vibrerer på de samme strengene fra ett stemt instrument.
Den som kommer til Lisboa kan ikke unngå å få med seg sjøfartsmonumentet ved innseilingen til byen. Henrik Sjøfareren står fremst i stavnen med Vasco da Gama, Magellan og andre sjøhelter som følgere i kjølevannet hans. Lenger inne på land ligger Mosteiros dos Jeronimos. Klosteret ble bygget av Manuel 1 i yr glede over rikdommene Vasco da Gama brakte tilbake til Portugal, Lisboa og Belem. I sin arkitektoniske overdådighet vitner klosteret i seg selv om denne rikdommen, og Manuel med sine royale etterkommere valgte å la seg begrave her. Men den som kommer til Lisboa som noe annet enn turist, heller som en sjøfarende, seiler gjerne forbi så vel sjøfartsmonumentet som klosteret og legger til lenger inne i selve byen. Var det for noen århundrer siden, slås fortøyningen over en pullert på Praca do Comércio, handelsplassen i Lisboa.
Fremst i stavnen på sjøfartsmonumentet i Lisboa står Henrik Sjøfareren og ser mot det ukjente. I hans kjølevann følger kong Alfonso V, Vasco da Gama og Pedro Cabral.
Jeg hopper i land og ser meg om. Dette er portalen til sentrum for et imperium. Ikke bare besittelser i øst, men også Brasil i vest. Det yrer av liv. Koriander, pepper og silke skifter eier. Gullmyntene fra Brasil klirrer i lærposer med snøring. Her råder absolutt ingen stillhet, og stemningen er på ingen måte sentimental. Den portugisiske storhetstiden skal på den annen side vise seg å bli ganske kort. Jeg tenker på mitt eget land og havets sorte gull som en gang kom og som siden skal bli borte. Og jeg tenker på ungdommens fargerike gatekunst på en slitt fasade i en forlatt bygning i Belem som en protest mot at man skal leve på fortiden. Gatekunstnerne har nok tenkt at om vi ikke vi evner å skape en fremtid, har fortiden ingen verdi. I grunnen kan jeg også klare meg uten Fado.
Pedro Cabral tok Brasil i besittelse i 1500 og gav landet navnet Terra da Vera Cruz.
Reisebetraktning v/ Sverre Meling, daglig leder i Maritimt Forum for Haugalandet og Sunnhordland. Betraktningen er skrevet i 2018, altså før saken knyttet til Stortingets transportkomite sin reise til Lisboa.