Kommentar: Norge, Grønland, Trump og Europa
Vi ble servert av en rødhåret amerikaner i 20-årene på en pub like ved Kongressen i Washington D.C. Han sa han het Eric og fortalte oss at han hadde litt norsk blod i årene og litt irsk, men han kunne ikke si helt hvordan. Jeg sa til ham at opplysningene uansett stemte med hårfargen og gav ham like godt tilnavnet Eirik Raude.
Kongressen
Da hadde jeg på forhånd sagt til ham at Eirik Raude var en islandsk-norsk oppdagelsesreisende som fant Grønland og at sønnen, Leiv Eiriksson oppdaget Vinland. Vår amerikanske pubvert fant at dette stemte med hva han hadde hørt om opphavet til navnet sitt. Han var også skjønt enig i at Donald Trump ikke burde få kjøpe Grønland av Danmark. Dette var riktignok forrige gang Trump var president, men synspunktet står seg sikkert fortsatt. Jeg rakk uansett ikke å forklare at Grønland egentlig var norsk, men at inkompetente svenske forhandlere i Kiel i 1814 ikke fikk med seg de gamle norske skattlandene da Norge ble avstått fra Danmark til Sverige. Opplysningen hadde nok ikke spilt noen rolle for ham hvordan det nå enn var. Men i Bergen hadde Eirik Raude vært.
Det var også hit arendalitten Jens Munk vendte tilbake i september 1620 på skuta Lamprenen med et sterkt krympet mannskap. Ekspedisjonen, med Munk som leder, og som på bestilling fra Christian IV skulle finne Nordvestpassasjen, hadde måtte overvintre i Hudson-bukta. Der døde 57 av de danske og norske sjøfolkene som opprinnelig hadde bemannet Lamprenen og et fartøy til. Skjørbuk og kulde rammet dem. Kun tre vendte tilbake til Bergen, herunder altså inkludert Jens Munk selv. Da vi fløy inn over Hudson-stredet mellom Grønland og Canada og fortsatte sørover mot Washington D.C., var det dette jeg tenkte på. Jeg så ut av vinduet ned på det golde nord-canadiske landskapet og visste at et stykke mot nordvest lå Munkhavn, ved munningen av Churchill River. Jens Munk brukte for lang tid på å finne Hudson-stredet. Derfor måtte ekspedisjonen overvintre. Godt at dagensnavigasjonsinstrumenter både på sjøen og i luften er bedre enn den gangen, tenkte jeg. Og godt at reisemåten er blitt langt mer behagelig. Men jeg tenkte også på hvilke ambisjoner som lå bak Jens Munk sin ekspedisjon. Christian IV ville kontrollere de arktiske stredene både i nordvest og i nordøst. Slik skulle Danmark-Norge også kontrollere de nye handelsveiene mot Asia.
Sammen med Danmark må Norge i 2025 ha om ikke like store ambisjoner som i 1620, så i alle fall ambisjoner. Nordøstpassasjen kan bli isfri, og det vil radikalt endre Norges strategiske posisjon. Eller for å si det på en annen måte; vi må ivareta vårt sikkerhetspolitiske ansvar i Arktis. Det er noe i det når Trump sier at danskene kun har bevilget innkjøp av noen hundesleder. Marinefartøyene deres som patruljerer grønlandske farvann, er udaterte. Christian IV er den mest ambisiøse kongen i Danmark-Norges historie, men det var også under ham at landet mistet sitt feste som stormakt i Europa. Verken Danmark eller vi bør la nedturen fortsette uavhengig av vårt åpenbare behov for amerikanske sikkerhetspolitiske garantier.
Mesteparten av Christian IVs misere hadde på den annen side selvsagt ikke noe med USA å gjøre. Tross alt vendte Jens Munk hjem samme året som pilgrimsfedrene kom over til Amerika på Mayflower. Miseren hadde med Sverige å gjøre. Det er vanskelig å peke på en konkret årsak til hvordan og hvorfor Gustav II Adolf og hans etterfølgere klarte å frariste Danmark-Norge den ledende posisjonen i Norden, men effektiv alliansebygging i Europa og ditto inngripen i trettiårskrigen, utgjør mye av svaret. Christian IVs alliansebygging og rolle i krigen var tilsvarende mislykket. Jens Munk la seg for øvrig ikke nedpå etter det mislykkede forsøket på å finne Nordvestpassasjen. Han døde i kongens tjeneste på krigsoppdrag i Østersjøen i 1628. Der er vi heldigvis ikke i dag. Etter 1814 har det ikke vært krig i Norden, men ikke minst Norge med vår alenegang i forholdet til EU, skulle trekke lærdom av følgene av den manglende alliansebyggingen i første halvdel av 1600-tallet.
Forholdet til Europa, eller i alle fall EU, synes sterk kost i norsk politikk. Nylig var det Senterpartiet som forlot regjeringen på grunn av dette. Tilsvarende serverte Eirik Raude meg en rett kyllingvinger som var så sterkt krydret at jeg ikke klarte å spise den, men med litt tilvenning hadde det gått helt fint. I alle fall nå som Europa står i en ny situasjon om man ser så vel mot øst som mot vest.
Kanskje hadde det til og med smakt godt.
Sitat i Washington DC av USA sin tredje president, Thomas Jefferson. Han kjøpte “Louisiana-territoriet”, et areal tilsvarende Grønlands, av Frankrike og Napoleon i 1803 og muliggjorde slik ekspansjonen vestover.
(Kommentar v/ Sverre Meling jr. - daglig leder Maritimt Forum for Haugalandet og Sunnhordland)