Kommentar: Gin and bitter boy, be quick!
«Solen kaster seg mot jorden, som en drektig tigerinne, sprunget ut av rommets jungel, glefsende mot blod i blinde.»
"The Bund" i Shanghai. Navngitt fra den gangen britene og franskmennene hadde særskilte rettigheter i byen.
Nordahl Grieg skal få slå an tonen. I diktet «Vann» er skipet hans i Shanghai, og tiden er en gang mellom de to verdenskrigene.
«Kvalt i dyrefavnens kvalme, grusomt klebet fast til dypet, under lyset, under stanken, under havets tunge byrder, kravler langsomt men´skekrypet», fortsetter han. Det er en dyster melodi. Den omslutter sjømannens hjemlengsel. Bort fra kuli-sangen, som et stønn av blod og svette, hjem til rent norsk vann.
Hjem!
Men tiden gikk. Gjerne mellom tre og fire år for en sjøoffiser på Østen. Nå lengter vi alle hjem. Det er brakt inn en uro i verdenspolitikken som noen av oss, i våre mørkeste stunder, sammenligner med mellomkrigstidens ustabile forhold.
Neste år er det stortingsvalg her hjemme. Om partilederdebatten under Arendalsuka innledet en lang valgkamp, så innevarslet den også en ny tone. Mer samhørighet, at vi er i samme båt, mindre polarisering.
Forhåpentligvis!
«Vi har satt oss borti mørket. Landsmenn er vi, møtt her ute. Jeg skal reise, han skal bli. Han skal bli igjen med savnet, mens han ser en annens øyne, alt får lys av Norges blåner, Lucky devil, det er De», skriver Nordahl Grieg i desperat lengsel fra havnekneipen i byen som den gangen ble kalt Østens hore.
Det gisper fra dokk og kai. Det er sommer i Shanghai, men i Norge risler vannet, rent vann, «vann om våren, vann om høsten. Kan De fatte dette, mann?» Dikteren kaster ut spørsmålet sitt i rollen som korrespondent i et Kina delvis okkupert av Japan og som bare venter på neste fremstøt, og i kjærlighet til sjømennene ved baren og fedrelandet på andre siden av kloden.
Klimakrise, Kina, USA, Ukraina, Russland og Gaza. Store geopolitiske spørsmål. Formueskatt, lakseskatt, offentlig forbruk eller overforbruk, strømpriser og andre priser. Små rikspolitiske spørsmål, om vi ser stort på det, om enn aldri så viktige.
Men greit nok. Politikk er ideologi, så det er bare å velge mellom mer eller mindre stat, men politikk er også mennesker. Vi må velge de beste blant oss om Nordal Grieg aldri så mye i et annet dikt, dette fra krigsårene, skriver at «det er de beste som dør». Men han skriver også at «De øket det livet de gikk fra. De spøker i nye menn. På deres grav skal skrives: De beste blir alltid igjen.»
I Shanghai er det tett med folk i baren. Flere enn korrespondenten lengter hjem. «Sprengte uer-øyne svømmer, tunge i den hete disen, stanser ved det dugg-grå glasset. Gin and bitter boy, be quick!»
Slik kan det oppleves å sitte hvor som helst om dagen i en verden av konflikter, krig og krise; «gin and bitter boy be quick!» Men det finnes altså en løsning ifølge Nordahl Grieg. Hjemme i et Norge hvor bekken fortsatt sildrer klar nedetter berget. Han avslutter slik:
«Herre Jesus, gi meg vann!»
Det er alle nordmenns felles oppgave å forvalte og ta vare på Nordahl Griegs stemme i vår tid.
Kommentar v/ Sverre Meling jr., daglig leder i Maritimt Forum for Haugalandet og Sunnhordland.