Kommentar: «Alt er mulig» - Knutsen OAS Shipping 40 år

“Hva pokkers slags hevn er det vi kan ta? svarte Sancho. Siden de er mer enn tjue og vi bare to, og kanskje er vi bare en og en halv? - Jeg er verdt hundre, svarte don Quijote.” Miguel de Cervantes

Trygve Seglem i Håkon Blekens strøk. Portrett i Norges Rederiforbund.

I september 1984 ble supertankerne Hilda og Torhill Knudsen solgt. Nå var stort sett bare linjefarten tilbake av den gamle storhet, rederiet Knut Knutsen OAS, men linjefarten var også sterkt desimert fra glansdagene på 50- og 60-tallet. Kun den såkalte Direktelinjen var igjen, og den ble drevet med innleiet tonnasje. Jens Ulltveit-Moe hadde likevel gitt klarsignal overfor Trygve Seglem at han kunne prøve seg på Statoils bøyelastere, dvs. invitasjonen utlyst i mars samme år til å delta i en anbudsrunde for tre bøyelastere som skulle frakte olje fra Statfjord og Gullfaks til Mongstad.

– Ingen trodde egentlig på det, har Trygve sagt.

Men selv trodde han. Samme måned som tankskipene Hilda og Torhill ble solgt, altså i september 1984, var Jens og Trygve i Bergen for å møte Øyvind Holte i Bergen Bank. Han fortalte dem at det nå var slutt. Alle i Knutsen måtte sies opp.

– Men hva med bøyelasterne? Hva om vi vinner kontrakten, spurte Trygve.

– Vel, da blir det annerledes, svarte Øyvind.

Viktige medarbeidere under byggingen av Knutsens to første bøyelastere. Tor Ringen (t.v.) hadde byggetilsynet med Ragnhild Knutsen i Kina og tok henne ut ved levering. Han var kaptein ombord i ti år fremover i tid. Egil Endresen fulgte opp Anna Knutsen og tok henne ut fra Fredrikstad Mekaniske Verksted. Han fulgte henne deretter et års tid før Trygve Seglem ringte og spurte om han ville reise til Spania.

Og det ble altså annerledes. 18. desember 1984. To bøyelastere for Statoil på Statfjord og Gullfaks. De to som skulle bli Ragnhild og Anna.

 «Hva pokkers slags hevn er det vi kan ta? svarte Sancho. Siden de er mer enn tjue og vi bare to, og kanskje er vi bare en og en halv? - Jeg er verdt hundre, svarte don Quijote.»

La Mancha. Den brave ridder don Quijote. Spania. Trygve Seglems andre hjemland.

 «Den som ikke griper lykken mens han har den, han har heller ikke rett til å beklage seg når den vender ham ryggen.» skriver Miguel de Cervantes.

Ragnhild og Anna var ikke nok til å bygge et rederi. Det skulle mer til. Trygve reiste til Spania i 1987. Sammen med Kjell Faraasen, selv om vanen skulle bli å ordne opp alene. Solisten fremfor et tallrikt publikum, men med et voksende orkester i ryggen. Det endte med fem nybyggingskontrakter for 36-åringen i Spania denne gangen.

Bøyelasteren Tove Knutsen var blant de fem kontraheringene i Spania i 1987. Hun fikk navn etter Trygve Seglems ektefelle, Tove Seglem. Overleveringen fra verft til rederi skjedde i desember 1989.

En engelskmann som representerte et gresk rederi, var ute i samme ærend, i alle fall en aframax, men Knutsen stakk av med beddingen. De traff ham ute til en lunsj i Madrid. Engelskmannen reiste seg ved bordet og hevdet at Knutsen ikke hadde penger, at avtalen Astilleros hadde gjort med dem ikke kom til å bli noe av. Da reiste Trygve Seglem seg og sa at visst kom det til å bli noe av, og at han hadde tenkt å bygge tjue båter i Spania.

Det kom til å bli 30 skip i Spania. Men det var på denne turen til don Quijotes land at et nytt rederi egentlig ble født. Ikke så mye i 1984 som i 1987.

Vel, samme kan det være. Knutsen har i dag 59 seilende skip og 19 under bygging. Rederiet er verdens største på bøyelast og det femte største innenfor LNG-tank.

«Alt er mulig», sa Don Quijote

Ja, alt er mulig, ser det ut til. Knutsen feiret 40 års-dagen en måned senere enn datoen da meldingen om bøyelastkontrakten med Statoil innløp før jul i 1984 for 40 år siden.

Gratulerer med dagen!

Kommentar v/ Sverre Meling, daglig leder Maritimt Forum for Haugalandet og Sunnhordland.