En maritim skapelsesberetning

Publisert 13. February, 2018

Teksten stod som maritim betraktning i Haugesunds Avis for to uker siden. “Karmøy sitter med nøkkelen til en ny visjon for Haugalandet, ja kanskje Vestlandet og Norge med”.

«Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe; uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte – det siste sunne i den syke verden.»

Slik åpner Alexander Kielland romanen sin «Garman og Worse». I dag må vi konstatere at hans hyllest til havet ikke lenger helt holder mål. Havet er ikke lenger det siste sunne i en syk verden, men Killeland står likevel på trygg grunn. Han står på strendene ut mot Nordsjøen og vurderer sin hjembys skapelse i uskyld mot den senere utviklingen med sosiale konflikter og krav om omstilling.

Dette er Vestlandet og dette er Haugalandet i all fremtid. Det har en begynnelse ved havet, men ingen slutt. Bare en fortsettelse. En av vår egen tids forfattere, Bergsveinn Birgisson, avslutter boken sin om “Den svarte vikingen” med å bukke for sin forfar i trettiende ledd, “denne skyggen fra Ginnungagap” som han sier. Nå skal boken bli film og sette Avaldsnes på kartet for et internasjonalt publikum. Den svarte vikingen trer frem fra fornaldersagaenes tåke og viser for all verden at Avaldsnes har vært sentrum for en maritim kultur, et handelsnettverk rundt Nordsjøen og en sjømakt enda før Harald Hårfagre.

Hele norgeshistorien kan rulles ut med dette som utgangspunkt. Landet vårt ble til ved Karmsundet. Da skal vi også holde fast ved havet og tenke at slik Bergen var det pulserende hjertet i det norske økonomiske kretsløpet til langt innpå 1800-tallet, kan det på ny bli. Om ikke bare med utgangspunkt i Bergen, så også Stavanger, Karmsundet, Haugesund og Ålesund, eller andre steder på vestlandskysten.

Da Olav Haraldsson møtte Erling Skjalgsson i det berømte sjøslaget ved Bokn, ble Erling drept. Olavs mann, Aslak Fitjaskalle, kongens lendmann på Fitjar, løp til og hogg øksen sin i hodet på ham. «No hogg du Noreg av handa mi», skal Olav ha sagt til Aslak. – «Eg tykte no at eg hogg Noreg i handa på deg», skal Aslak ha svart. Han var motsatt sin konge ingen politisk strateg. Olav Haraldsson skjønte at med drapet på Vestlandets mektigste mann, var hele Norge tapt. Veien var nå kort til Stiklestad.  

De fleste politiske partiene har skjønt det samme som Olav den Hellige. Arbeiderpartiet har tapt velgere på Vestlandet og satset offensivt i valgkampen i fjor for å få et nytt fotfeste. Sammen med partiene i den nye regjeringen vi nå har fått, er Arbeiderpartiet tydelig på at landets fremtid ligger i og på havet. Både opposisjon og posisjon mener altså at omstillingen vi må gjennom har ressursene i havet som omdreiningspunkt. Det er nesten som en ny religion. Alle snakker om havrommet, som var det kirkerommet de tenkte på. I alle fall er utnyttelsen av havrommet et felles prosjekt vi kan samle oss om når andre fellesskapsprosjekter forvitrer.

For Norge trenger å samles om et nytt prosjekt. Etter 1814 var det store prosjektet å motstå svensk, politisk press. Grunnloven måtte bevares mest mulig som den var skapt på Eidsvoll. Etter 1905 var prosjektet å skape en nasjon. Barna våre skulle lære om de fire store, Ibsen, Bjørnson, Lie og Kielland, om Edvard Grieg og folkeeventyrene våre. Alle brukte Nordahl Rolfsens lesebok. Etter 1945 var gjenreisningen det store prosjektet. Norge måtte bygges opp fra ruinene til en ny velferdsstat. Alt dette var det stor enighet om, men hva er prosjektet nå? Under valgkampen forsøkte enkelte å reise en debatt om hva som er de norske verdiene, men ingen hadde et svar.

Overskriften lyder «en maritim skapelsesberetning” og det tilføyes nå; “i ti akter». Hvorfor ikke i seks akter, med hvile på den sjuende? Det er fordi man med rimelighet kan dele inn norgeshistorien fra den svarte viking og frem til vår tid i ni akter. Den tidende akten handler om hva som skal komme. Fra den svarte vikingen følger vi utviklingen av ny skipsteknologi som muliggjør et nordisk hegemoni fra Novgorod til Dublin. Alt ender opp i internasjonal skipsfart og Haugesund som Norges maritime hovedstad. Men vi kan ikke hvile på laurbærene.

Det likevel ikke slik at menneskenes livsbetingelser og utnyttelse av naturressursene i seg selv skaper et fellesskap og en ny visjon. Det er de kulturelle ytringene som spinner ut av det økonomiske grunnlaget som skaper dette. Derfor blir det utrolig spennende å se hva filmskaperne kommer til å få ut av boken til Bergsveinn Birgisson, og derfor blir det spennende å lese den nye forskningskompilasjonen om Avaldsnes og følge utviklingen av prosjektet videre.

Karmøy sitter her med en nøkkel til fortellingen om oss og havet. Da sitter Karmøy også med nøkkelen til en ny visjon for Haugalandet, ja kanskje Vestlandet og Norge med. En ny hyllest til havet, forankret i fortiden og basert på sunne verdier om en bærekraftig utvikling i fremtiden.

(Tekst og foto SMe)